EGNEDE SAKER - UNGDOMSOPPFØLGING
Ungdomsoppfølging er en særegen straffereaksjon for ungdom. Straffereaksjonen kan være aktuell i saker hvor det er begått en eller flere kriminelle handlinger, og ungdommen var under 18 år på handlingstidspunktet. Ungdommen må ha ett oppfølgingsbehov over tid. Les mer her.
Til forskjell fra ungdomsstraff, er det ikke satt noen nedre grense for når ungdomsoppfølging kan benyttes. I forarbeidende er det uttalt at det avgjørende for valg av reaksjon er den enkelte ungdoms behov for oppfølging, i tillegg til lovbruddets alvorlighet.
Både ungdomsstraff og ungdomsoppfølging være aktuelle reaksjoner ved gjentatt kriminalitet. Den øvre grensen for når ungdomsoppfølging kan benyttes markeres ved at gjennomføringstiden ikke kan settes lengre enn ett år. I følge forarbeidene vil det avgjørende for valg av reaksjon blant annet være alvorlighetsgraden av de gjentatte lovbruddene, antallet gjentakelser og om lovbruddene tilsier at det er behov for oppfølging utover ett år.
For at ungdomsoppfølging skal kunne anvendes, er det et krav om at dette er en egnet reaksjon Se her:
Se mer nedenfor.
Når er ungdomsoppfølging en egnet reaksjon?
- Ungdommen må ha behov for den individuelt tilpassede og tverrfaglige oppfølgingen som ungdomsoppfølging innebærer, og være motivert for denne typen straff. Dersom ungdommen ikke har behov for oppfølging over tid, vil andre straffereaksjoner være et bedre alternativ.
- Det må foreligge risikofaktorer for at ungdommen vil begå nye lovbrudd uten tett oppfølging.
- Reaksjonen må være forholdsmessig ut fra lovbruddets art og alvorlighet.
- Ungdommens alder må tillegges vekt.
- Ungdommen er forpliktet til å gjennomføre en gjenopprettende prosess med fornærmede, dersom fornærmede ønsker det. Før reaksjonen idømmes eller ilegges må det derfor avklares om ungdommen aksepterer at de faktiske forholdene hun/hun eventuelt blir funnet skyldig i legges til grunn i ungdomsstormøtet, og i den videre straffegjennomføringen. Les mer her.
Les mer om når ungdomsoppfølging kan benyttes i:
Riksadvokatens retningslinjer datert 16. januar 2015, RA-2012-90-1, punkt 5